Det moderne mennesket er ikke en veldig gammel rase. Bare 200 000 år omtrent. Fuglene har omtrent 150 millioner års historie, krokodillene omtrent 200 millioner år, edderkoppen omtrent 300 millioner år, haien mer enn 400 millioner år. Vi er bare blåbær.

_____________________________________________________________________________________________

I løpet av ti minutter kunne jeg gi inntrykk av at jeg hadde denne kunnskapen. Eller skaffet jeg meg den kunnskapen?

Har man tilgang på så mange kilder at man mister den ene som kunne gjort at man fant svaret man leter etter? Scroller man så fort og gjennom så mange sider at man mister poenget?

Jeg liker å spørre spørsmål. Man kan lese seg til mye på nettet, og lese mange menneskers tanker og meninger. Men på samme måte som det er mer interessant å snakke med foredragsholderen etter foredraget enn å bare høre foredraget, er det mer interessant å spørre noen hva de tenker og mener, og om de har noen erfaringer om noe enn å lese ti artikler på nettet. Hvis jeg spør på min måte, får jeg de svarene jeg vil ha. Og folk er jo glade i å gi hverandre tilbakemeldinger på nettet, det er jo det vi sitter og trykker og taster hele dagen.

____________________________________________________________________________________

Har kommunikasjonen blitt bedre eller dårligere i forhold til hvor mange tekniske duppedingser vi har tilgang på?

Vi lærte om kildekritikk på skolen. Men er det mulig å velge rett kilde når man har uendelige muligheter?

Web 2.0 har gitt alle muligheten til å komme i kontakt med alle. I hele verden. I løpet av et tastetrykk. ____________________________________________________________________________________

Før i tiden tok det et par uker før et brev kom frem. Nyhetene man tenkte over var de om familie og venner, og de andre i lokalsamfunnet, om det så var hulen man bodde i steinalderen, eller vennene på puben borti gata. Man banket på døra til naboen. Til daglig bekymret man seg aldri for om man fikk noen klikk på noe man hadde tenkt, fordi man ikke hadde lagt det ut på bloggen sin. Man hadde kanskje hatt en hyggelig samtale om gresk filosofi i lunsjen isteden, gått ut og jaktet på den store elgen man drømte om å fange for å skaffe skinn til å varme familien, man hadde måtte gå til butikken og prøve kjolen, og overraskende møte tanten man ikke hadde sett på lenge fordi det ikke gikk an å klikke ”putt i handlekurv” og få den i posten.

Kan man ta seg tid til seg selv når alle har tilgang på deg hele tiden? Er det egoistisk og uhøflig å slå av mobilen etter ni om kvelden og ikke slå den på igjen før neste morgen?

Hvordan skal jeg fikse så noen får tak i passordene til alle profilene mine når jeg dør?

Jeg skrev en gang at jeg skal plage folk med å stille spørsmål. Men er det jeg eller de som blir plaget som har det største problemet? Er ikke det å stille spørsmål ved ting noe av det som gjør oss menneskelige? Er det den som spør eller den som svarer som skal dømmes?

Jeg er veldig interessert i å lære om hvordan man bruker nettet og særlig sosiale nettsteder. VGB er et av de nettsamfunnene jeg har likt best, og det er det jeg har brukt mest tid på både på å skrive hva jeg tenker, lete etter bakgrunnsinformasjon for det jeg har skrevet, ta bilder, lete etter bilder, fikse på utseende på siden, kommentere og komme i kontakt med andre bloggere, og lese andres tanker om alt fra sexkjøp til valg av hundenavn. Gjennom VGB møtte jeg for første gang noen jeg har kommet i kontakt med på nettet i virkeligheten (bloggtreff). Det er også her jeg har fått mest oppmerksomhet, både negativt og positivt, særlig for to innlegg på forsiden, som begge var fjasete på overflaten, men med en tanke bak…

Etter at jeg twitret om blogging og blogget om twitter, og i tillegg havnet på forsiden av vg.no, nådde mine ord og tanker ut til nesten 4000 mennesker. Hva slags inntrykk sitter de igjen med? Og burde jeg bry meg? Jeg har også fått mange svar på hvordan og hvorfor folk egentlig bruker Twitter, og akkurat de svarene hadde jeg ikke funnet på google. For er ikke alle sosiale nettsteder det brukerne gjør det til? Myspace, Youtube, VGB, Nettby, Blink og alle de andre hadde ikke vært noe interessant uten brukerne. Men tenker brukerne over det hver gang de trykker på

Har man større ansvar avhengig av hvor mange som leser det man skriver? ____________________________________________________________________________________

Spørsmålet var jo om verden er for moderne for oss. Føler vi at ”lokalsamfunnet vårt” blir for stort når vi har 1000 ”venner” på facebook, eller er det ”naturlig” for et menneske å ville eksponere hva man skal ha til middag, hva man skriver om på bloggen sin, hva man skal i helgen, til så mange?

Og i en verden hvor alle kan finne ut alt om alle, trenger vi også å fortelle alt om oss selv?

Og hvor blir egentlig Jeg av i dette virrvarret av sosiale nettsider, venner, oppdateringer, pop-ups, blinkende bannere og fete overskrifter? Har oppdateringene fra hele verden og oppdateringene man selv gir gjort oss mer eller mindre i stand til å finne ut hvem man egentlig er og hva man vil med livet sitt? Setter man seg ned og tenker på hvorfor man egentlig holder på med all denne sosiale nettverkingen?

Hva er vitsen med å utlevere seg som man gjør?

Når du blogger og oppdaterer statusen din, tenker du over hva du skriver og hvem som skal lese det? Hver eneste gang? Det er alltid skriverier i avisene om at man må passe på hva slags bilder man legger ut fra festen man var på i helgen, du googles når du søker jobb, mamman din har også profil på nettby, det du skriver ligger på nettet for alltid, og tenk om bestemor ser sexlekene venninnene dine har sendt deg i gaver på facebook… Men hva slags inntrykk får de som leser oppdateringene dine av deg? Og hvordan dømmes man egentlig for noe man gjør i en virtuell verden? Det er ikke snakk om ulovlige ting, men alle de små sporene vi legger igjen hver dag.

Kan man uttale seg om et menneske på bakgrunn av èn ting de har lagt ut på nettet? Er det mulig å skaffe seg et godt helhetsinntrykk hvis man samler all informasjonen som ligger om en person på internett?

Men hvorfor hoder vi egentlig på med alt dette? Kunne du ikke kanskje heller lent deg over til kollegaen eller kjæresten og sagt det du skulle skrive? Kanskje du heller skulle gått på butikken og kjøpt sjokolade istedenfor å skrive hvor lyst du har på den?

Har det ekstreme antallet kjendiser man følger fra dag til dag gjort at man har for stort valg av rollemodeller? Har muligheten til å følge statsministeren på Twitter og Facebook gjort meg mer eller mindre i stand til å vite om han er rett person til å styre landet? Gir det meg noen større påvirkningsmulighet, gjør man Norge mer demokratisk, får jeg noe ut av å ha han på mine lister?

Har man så mange muligheter til å velge og så stor mulighet til å se hva alle velger at man velger det samme som alle andre i en eller annen gruppe uansett hva man gjør? Hvordan blir man unik i en verden hvor alle har like stor mulighet til å vise seg frem? Blir man så blendet av alle de skinnende og blinkende lysene fra skjermen at man glemmer hva det er å lese en bok ved en peis?

___________________________________________________________________________________

Og har vi blitt redde for å spørre spørsmål fordi man jo vet at svarene uansett ligger på nettet? Man kan jo like gjerne google ”kjøttkakeoppskrift” som å ringe bestemor og spørre om hennes. Er det naturlig for mennesket å spørre hele verden om noe på nettet istedenfor å spørre en person?

Er det science fiction at “maskinene” skal ta over verden, eller har det allerede skjedd? Man drar ikke på fjellet uten å ta med minst mobil. Og man drar ikke på fjellet uten å fortelle vennene sine det, og man holder dem oppdatert med både bilder og tekst både på turen til og fra, samt i løypene, når man griller, når man koser seg ved peisen, når hunden lekte i snøen og når man synker sammen i sofaen med kakao etter den fantastiske dagen.

Har man glemt gleden ved å ta en telefon for å fortelle en god nyhet til fem venner? Eller er virkelig gleden over å fortelle det til sine 300 facebook-venner større? Er en delt glede større hvis man deles den med flere?

Er du et lykkeligere menneske enn meg fordi jeg bare har 65 venner på facebook og du har 2000? Jeg tror jeg er mer interessert i å lese hva mine 65 venner leser om på eksamen og skal i helgen, og at jeg stresser mindre hver gang jeg er innom for å sjekke fordi jeg oppriktig bryr meg om hva de skriver.

Jeg er veldig bevisst i stort sett all min aktivitet på alle sosiale nettsider. Jeg prøver. Som jeg fikk tips om når jeg spurte ”hvorfor bruker du twitter” har jeg lest blogger, googlet spørsmålet, lest tutorials, lest nyhetsartikler, lest faglitteratur, lest blader, sett hva andre har gjort, og prøvd å bare hoppe i det (før jeg stilte spørsmålet). Men jeg liker altså å spørre. Jeg prøver så godt jeg kan å ta bevisste valg hele tiden, jeg prøver å ha bakgrunn for det jeg gjør, og tenke over hva jeg skriver. Og så har jeg faktisk ikke bare sjekket ut ”useriøse” Twitter, men også det mer seriøse alternativet, LinkedIn, og en del andre. Jeg liker å finne ut av ting selv, prøve. Og spørre.

Jeg skriver med et kallenavn, men vil du finne ut hvem jeg er klarer du det. Er det egentlig mulig å holde det man gjør på nettet delt fra det man gjør offline, eller er linjene i ferd med å viskes ut?

Og er det mulig å være så bevisst over hva man gjør på nettet at man aldri dummer seg ut?

Får et menneskes tanker plass på 140 tegn? Kan en blogg fortelle hvem en person er og hva hun står for? Er det rettferdig at man kan overvåke noens liv på nettet, eller er det heller sånn at man bare skal kutte ut all nettvirksomhet for å slippe unna? Hadde du tatt sjansen på å slette alle dine profiler på nettet, alt du noen gang har lagt ut (innen for det du har mulighet til å påvirke)? Vil du slette alle tagger, alle kommentarer, hver minste lille tegn til deg på facebook før du sletter profilen din der? Vil du be alle du møter om å ikke legge ut noe av deg på nettet? Og vil du fortelle barna dine at de ikke får være med på revyen fordi den legges ut på nettet?

Er vi så avhengige av de tekniske dingsene våre at vi ikke klarer oss uten? Er mennesket, kroppen og hjernen vår klar for det tempoet samfunnet holder og forventer at vi holder tritt med? Er man klar for at verden består av mange milliarder mennesker man må forholde seg til?

Hadde du blitt usynlig i verden hvis du hadde kvittet deg med mobil og internett?

___________________________________________________________________________________

Saker om sosiale nettverk i medier:

  • Facebook-studenter har lavere karakterer (VG)
  • Facebook og Twitter gjør deg mer effektiv på jobb (VG)
  • Twitter for dummies (N24)
  • Top 10 Twitter tips for beginners (PC Mag)

Bloggere om sosiale nettverk:

  • Twitter 101 – 7 ways to get better sense of Twitter (FriedBeef)
  • Top 10 Twitter Apps (blogtrepreneur)
  • Why It Pays To Befriend The Little Guy (Socialmediarockstar)
  • Nettstorm mot statsviter (Katcho)
  • Looking for Mr. Goodtweet: How to Pick Up Followers on Twitter (Guy Kawasaki)
  • Twitter forklart som et uformelt midagsselskap (Idaaa)
  • What is YOUR use for Twitter (MrTweet)

Andre om sosiale nettverk:

  • Connecting the dots between old and new (Twingly)

Det er til og med et magasin som brukte en hel utgave på sosiale medier…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende