Etter mye om og men, og værre ting enn det som stod i forrige innlegg, har vi kommet oss hjem på norsk jord, og jeg sitter i min egen sofa i min egen stue. Mamma har tilgang på norske leger, og det går ann å føle seg trygg igjen.

Midt oppe i alt det som har skjedd som har vært negativt, har jeg også vært hos legen. Et par knekk fra en fantastisk lege, litt stikking av fingre i øre, en ryggrad og et ribbein som er knekt tilbake på plass, førte til at jeg ble henvist til Dr Stack, som for det første stilte alle de riktige spørsmålene (på et skjema som jeg har tenkt til å be min lege om å ta en god og lang titt på), og som visste hva han skulle se etter fordi han hadde brukt TID på å undersøke meg. Resultatet er en diagnose, noe ingen lege har klart å gi meg før. Og dermed også en løsning for å bli frisk. Helt frisk, fra alt fra at jeg er kronisk sliten til at jeg har kroniske rygg- og hodesmerter.

Jeg synes det er helt forferdelig og fullstendig menigsløst at den ène legen man hører på i Norge for å bli frisk fra denne sykdommen ikke gjennomfører samme type operasjon, og  i stedet gjør alt værre. Hva slags lege ber en pasient i 40-årene om å bare “leve med smertene og gå på morfin resten av livet”? Og dette er den ène legen som blir hørt på, og som gjør at man må ut med 2-300.000 kroner hvis det har gått så langt at man må ta en operasjon (+reise og opphold i USA), eller “bare” må ha lettere behandling som kan forhindre en operasjon i fremtiden, fordi de norske helsemyndighetene velger å høre på den sistnevnte legen i ALLE saker der en pasient har fått denne diagnosen. Jeg er engasjert, og føler trangen til å gjøre noe (organisajonsarbeid) komme snikende (og “medical malpractice” går om og om igjen i hodet mitt)…

Jeg er heldigvis der at jeg bare trenger “lettere behandling”, men hvis jeg skal gjennom det, må jeg betale hver eneste krone selv, selv om alt kan gjøres i Norge, på grunn av denne èn legen… Nei, research, here I come :) For dersom jeg ikke gjennomfører denne behandlingen, vil det være jeg som sitter på et legekontor om noen år med kroniske smerter man “ikke skjønner hva er” (ikke at de har skjønt det nå heller, men smartene vil være mye værre om 20 år), og blir bedt om å bare leve med smertene og ta morfin resten av livet. Og jeg er ikke den eneste! Men nå er jeg bare lykkelig over å ha fått en diagnose. En jeg kan stole på at er riktig (og ikke minst endelig).

Jeg vet hva som er galt = jeg vet hvordan jeg kan bli frisk = jeg kommer til å bli helt frisk! :D

Skal blogge godt og lenge om alt. Er bare oppe en liten tur etter noen timer deilig søvn, etter å ha landet på Gardermoen i dag morges etter en reise som skjedde veldig plutselig, og veldig raskt fra mamma ble skrevet ut av sykehuset 1600 (usa-tid)…, til vi landet 1100 i dag morges :) (og gjett hva – tre av koffertene bestemte seg for å bli igjen i London.. Hvorfor skjer det alltid meg? :) )

Og så har jeg fått en mail jeg satt veldig stor pris på, selv om den bare bestod av èn setning, (+ emne: Hei, du sendte en hygelig tilbakemelding fundt 1. april – håper det går bra med deg!!!); “Veldig inspirerende melding var det, rett og slett”. Tenk hva èn setning kan gjøre :) God måte å starte dagen (eller hva det egentlig er for meg akkurat nå :) ).

Jeg har plutselig skjønt hva jet-lag er for noe…

Jeg er så glad for å være hjemme, og et sted hvor helsepersonellet og ikke minst -systemet er litt annerledes enn det vi har opplevd den siste uken. Mamma vil få ordentlig hjelp hvs hun må på sykehus igjen. Det er bare styret med forsikring og lignende igjen, men det er litt lettere å gjøre hjemme :)

Men samtidig skal nok Bjarne Håkon Hansen  få en god og lang kommentar neste gang han spør om noe på bloggen sin. Og jeg researcher og finner ut av ting, og skal virkelig jobbe for at også ting skal forandres i vårt fantastiske helsesystem (det ble kåret til det beste av en amerikansk avis i en “lokal”avis ved D.C. for to helger siden, så alle vi snakket med visste om Norge og hvor bra det var her).

Hvis man tror man vet alt, kan man jo ikke lære noe nytt, og jeg tror de trenger å lære noe nytt også. Når en lege ber pasienter om å rett og slett bli narkoman, bør de etter min mening fratas legelisensen på livstid (minst).

Nå rambler jeg.. Søvnen kaller igjen, vi blogges senere :D

Jeg er så glaaad for å være hjemme! :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende