Dagbladet skriver i dag om hvordan bare 0,7 prosent av brukermassen til Spotify – drøye 40 000 brukere – har valgt premiumutgaven som de må betale for. Her i huset har vi også en Spotify-konto, hvor det av og til kommer litt reklame uten at det plager oss nevneverdig.

Samtidig har jeg vært så heldig å få prøve Wimp, den nye musikktjenesten til Djuice, Platekompaniet og Aspiro. I prøveperioden er tjenesten gratis, men det vil bli en abonnementstjeneste etter hvert.

Jeg har brukt Wimp en stund nå, og jeg er absolutt fornøyd! Her finner man all mulig musikk, både nytt og gammelt, kjent og ukjent. En annen ting jeg liker er at de har gode forslag til musikk. De har lister som “Album som forandret musikken”, “Norsk undergrunn 1960-2000″ og “Norske visesanger”, hvor man får opp en liste med album de anbefaler. Spilleren har i tillegg et enkelt design, og er lett å bruke.

Jeg har jo jobbet en stund i platebutikk, og liker å kunne finne et album jeg aldri har hørt, gjerne av en artist jeg aldri har hørt, og oppdage ny musikk jeg liker. Når jeg leser musikkanmeldelser vil jeg gjerne høre musikken selv, og Wimp har gjort det kjempelett. Jeg satt og leste et blad, og kom over en linje som sa “ikke gå glipp av dette albumet”, og fem sekunder etterpå hørte jeg på det.

Ikke bare har de mye musikk, men de har også informasjon om artistene (fra last.fm). En funksjon jeg liker veldig godt er linkene som ligger på artistenes hovedsider, som linker til artistens offisielle nettside, Myspace, Last.fm og videoer på Youtube. I tillegg anbefaler de andre artister man kan like, og jeg har oppdaget en del nye artister som aldri ville havnet på spillelisten min uten disse anbefalingene. Jeg har ikke kjøpt mange cder etter at jeg sluttet i platebutikk, og de jeg har lastet ned (klask på lanken!) har vært album av artister jeg har kjent til fra før, eller som jeg har blitt anbefalt. Etter at jeg begynte å bruke Wimp har jeg ikke lastet en eneste sang ulovlig…

Jeg har lastet ned musikk en god stund. På ungdomsskolen (som jo faktisk var på 90-tallet…) fikk jeg min første mp3-spiller, og ble forelsket. Jeg likte jo discmanen min, men på denne spilleren kunne jeg putte forskjellig musikk og blande som jeg ville, uten å måtte brenne en cd, eller som jeg gjorde enda tidligere, ta opp fra radioen på en kassett til å ha i walkmanen. Riktignok var det bare plass til 10 sanger på det første minnekortet mitt, men det var jo enkelt å bytte hver eneste dag. Etter det har jeg hatt en del mp3-spillere, og en ipod, som var kronen på verket. Helt til jeg fikk min nye telefon, en Nokia 5800, som også har plass til masse musikk. Øretelefonene er med uansett hvor jeg går, for musikk må man ha.

Dagbladet skriver i sin artikkel at Spotify skal lage en applikasjon for Iphone. Wimp har jo allerede et fortrinn ved at Djuice er en av de ansvarlige, og de har allerede en funksjon som gjør det mulig å laste ned album som man jo kan legge inn på telefonen. De skriver også på sin nettside at det jobbes med en applikasjon for alle typer mobiler.

Artistene har begynt å tilpasse seg en ny hverdag allerede. Det er ikke like mye å tjene på platesalg, så artistene går andre veier for å klare seg, som å være med i reklamer, være verter på tv-show, ha realityserier, skrive blogger, og stille opp i ukeblader. Men de tilbringer også stadig mer tid på veien, og spiller flere konserter og på flere festivaler. Verden utvikler seg, og det gjør også musikkbransjen. Forbrukerne stiller helt andre krav til musikken de vil betale for enn før, og det er ikke rart med alle mulighetene som finnes, som er enklere enn å gå og kjøpe en cd, og ikke minst mye billigere. Musikkbransjen må bare skjønne at man må tenke på muligheten i steden for å fokusere på problemene, og de må tenke helt nytt. Det er enklere å laste ned den nyeste plata til Veronica Maggio enn å gå i en butikk å kjøpe den, og man slipper å kjøpe en hel cd fordi man liker èn sang.

På Wimp kan man sjekke ut albumet, og høre på det så mange ganger man vil. Og hvis man finner en cd man vil laste ned, kan man gjøre det ved et klikk. De fleste album koster 79 kr, og det er en pris jeg mener det er verdt å betale. Man kan også kjøpe bare èn sang hvis man vil det.

______________________________________________________________

Det negative med nedlasting av musikk, bortsett fra det åpenlyst ulovlige, er at det tar mye plass. Jeg har vel i løpet av årene med både nedlasting og mine egne cder som jeg har lagt inn fått noen hundre gigabyte med musikk. Når jeg bytter pc er musikken det første som må legges inn, og gjennomgangen av mappen “musikk” på min eksterne harddisc tar lenger og lenger tid for hver gang jeg får ny pc. Og selv om Windows Mediaplayer har en fin funksjon hvor man kan spille av musikk fra forskjellige pcer tilkoblet det samme nettverket, og jeg i teorien skal kunne høre på all musikken på den stasjonære via min lille bærbare, går det treigt, og til tider vil ikke pcene finne hverandre.

Jeg tror Wimp kan gjøre det bra. Spilleren er enkel å bruke, man finner det man søker etter, og man kan installere den på flere pcer og ha tilgang til musikken, og ikke minst sine egne spillelister, uansett hvor man er. Det eneste man trenger er internett. Og musikken tar ikke noe plass så lenge man ikke velger å laste den ned.

Det eneste jeg har funnet ut at jeg savner er muligheten til å se hvor mye båndbredde programmet bruker (noe lignende det nedlastingsprogrammene har), slik at jeg vet om jeg skal slå av musikken mens samboern spiller Call of Duty… :)

Dersom de gjør det enkelt når man skal betale, slik at for eksempel jeg som har Djuice-abonnement bare kan belastes på mobilregningen hver måned, og at det ikke blir for dyrt, tror jeg jommen meg at jeg er villig til å betale for denne tjenesten.

Jeg betaler gjerne for musikk, så lenge det er en god tjeneste som gir meg det jeg ønsker på en enkel og rask måte.

VG skriver endelig om spilleren :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende