Jeg hadde verdens beste frøken i første klasse. Vi kalte henne frøken, og hadde vel bare mer respekt for rektor. Jeg tror alle i klassen min lærte å lese og regne, vi lærte til og med noen engelske ord. Læreren visste hvem som trengte å jobbe mer med ting og hvem som trengte større utfordringer, fordi hun kjente hver elev godt nok. Vi var en stor klasse på 32 elever, men vi hadde alltid to lærere i klasserommet. Skolen var den samme som pappa gikk på, men den var nyoppusset og nyåpnet den dagen jeg begynte i første klasse.

Jeg har gått på en ungdomsskole midt oppi en reform, og var en av de som hadde det fantastisk fint med gruppedeling, forelesninger, prosjektarbeid og mappevurdering (<3). Men det fysiske og psykososiale miljøet var ekstremt dårlig både for elever og lærere. De som ville, og som denne typen undervisning passet for, hadde mulighet til å lære seg selv noe. Resten falt utenfor, og det var flere som falt ut av hele skolen.

Når jeg gikk førsteåret på videregående hadde jeg kun mannlige yrkesfaglærere, og jeg var den eneste jenta i hele det ene bygget på skolen. Jeg fikk flere ganger høre at jeg jo var jente, så jeg kunne bare gi opp allikevel. Almennfagene ble undervist av uengasjerte lærere som visste at elektrogutta ikke gadd å gjøre noe allikevel, så det var ingen vits i å utfordre dem. Den såkalte yrkesrettede delen av almennfagene var ganske ubrukelig, bortsettfra at jeg kan en del verktøynavn på engelsk. Men alle i klassen kom seg gjennom, og videre til neste trinn, til og med jenta. Kanskje takket være eksamensdrilling med liksomeksamen-heldags hver mandag og gjennomgang av prøven hver fredag fra januar til mai.

Jeg er engasjert i skolen fordi jeg har vært elev. Jeg er også engasjert fordi jeg en gang skal ha barn. Og så bryr jeg meg også generelt mye om skole og utdanning, og vil at den skal være best mulig. Skolen former menneskene som former samfunnet, og “fremtiden ligger ikke på bunnen av Nordsjøen, den sitter på norske skolebenker”.

I valgkampen sier man hele tiden at et visst antall elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Og at mange faller fra på videregående skole. Hvorfor? Og hvordan kan man forandre på det?

Hva er egentlig meningen med skolegangen vi alle må gjennom?

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong. (Opplæringslova § 1-1. Formålet med opplæringa, 5. avsnitt)

Alle elever er mennesker, og de er forskjellige.

For å lære, må man selv ha lyst til det. Det er umulig å dytte kunnskap inn i hodet på elevene, for vil de ikke følge med, følger de ikke med. Den letteste måten å gjøre dette på, er å begynne fra første skoledag, og lære eleven hvordan h*n best kan lære, og hvorfor. Det er en større utfordring å forandre holdninger og vaner hos eldre elever, men det er mulig. En elev som har lyst til å lære, lærer mer og tilegner seg mer varig kunnskap. Hvordan skal man finne ut hvordan man lærer? Ved å prøve litt forskjellige ting, og ved at elevene får si hva de mener. Klasserommet er en god ramme for undervisning, men for å lære noe må man av og til oppleve det som mer enn tekst og bilder i en bok, og mer enn at en lærer forteller om det.

“Lærer man best om naturen ved å se i en bok eller ved å gå ut av døra?”, spurte en klok dame i et foredrag i Båtsfjord en gang…

At lærerne er gode vil føre til en god skole. For at lærerne skal bli gode, må de ha faktakunnskaper om det de skal lære bort, men også gode pedagogiske evner. Kun de beste burde komme inn på lærerskolen, men de bør være de beste fordi de har hatt gode lærere tidligere. Lærerne skal være en autoritetsperson i klassen, og det er viktig at læreren har evne og mulighet til å holde klassen i ro slik at man har mulighet til å lære bort noe. Og så må læreren være engasjerende, og komme med forslag til hva elevene kan forandre på og gjøre bedre, samtidig som man må oppmuntre gode elever og fokusere på det beste hos alle. Læreryrket bør være godt ansett, for disse fantastiske menneskene lærer barna våre både fagkunnskap og hvordan man skal fungere sammen med andre. Jobben de gjør må være så godt betalt at det er attraktivt for de beste lærerne, og man må få tid til å gjøre lærerjobben fremfor andre oppgaver.

Men av og til er det greit å la noen andre få taletid i klasserommene. Hvis man skal snakke om kommunepolitikk kan man kanskje invitere en politiker? Når det er tid for å snakke om krigene som foregår i verden, hvorfor ikke invitere noen som har opplevd det selv? Hvorfor ikke invitere en bibliotekar når det skal velges bøker man skal skrive særemne om?  For å lære språk kan det være lærerikt og gøy å snakke med noen som har det som morsmål, og føre en samtale fremfor å pugge gloser (selv om det også er veldig nødvendig :) ). Foreldre og andre slektningers yrker og erfaringer kan også brukes med godt resultat. Hvis elevene får møte noen som har spesielt god kunnskap om og engasjement i yrket sitt, kanskje se de i aksjon, og får mulighet til å stille spørsmål, vil de bli mer engasjerte, og se saken på en annen måte enn hvis en lærer forteller det samme, uansett hvor god læreren er.

Elevene må møte på skolen med hensikt å lære, og klare til å høre på hva læreren har å si. Respekt for læreren og resten av klassen må være med elevene hjemmefra første skoledag, og den må også læres i klasserommet.

Det er viktig at man har tilgang på oppdatert informasjon og utstyr. Når jeg gikk på elektro feilsøkte vi på forsterkere fra 80-tallet som ikke lenger ble produsert, og tv’er som var like gamle som oss. Utstyr vi aldri ville møte på i arbeidslivet. For at yrkesfagselevene skal være klare til å ut i lære må de ha undervisning som forbereder dem på det. Lærerene må ha mulighet, og oppfordres, til å etterutdanne seg. Yrkesfagslærere som kommer rett fra arbeidslivet må få opplæring i hvordan de skal formidle sin kunnskap på en måte som gjør at elevene lærer mest mulig.

Når man er ferdig med skoledelen av yrkesrettet utdanning bør man få læreplass. Man bør ha godt nok grunnlag til at man er en attraktiv kandidat for arbeidsgivere som kan investere i fremtiden i sin egen bedrift, ved god innsats og god undervisning. Dersom man ikke har fått et godt nok grunnlag i løpet av tiden på skolebenken, bør man få den opplæringen man trenger hvis man ønsker å fortsette i den retningen, og det bør gjøres andre steder enn i et klasserom.

Uansett hvor i landet man bor, hvor mange bøker som finnes hjemme, hvor høy utdannelse foreldrene har, skal man ha lik mulighet til å lære det man skal på skolen. Hver enkelt elev trenger å ses, å høres, og å bli fulgt opp faglig og sosialt. Man skal ha samme mulighet til å lære de samme tingene, uansett hvilke forutsetninger man har.

Når man skal fra ungdomsskolen til videregående må man vite hva man går til. Det er ikke alle som vet hva de vil med livet sitt når de er 15-16, men man må allikevel velge. Dersom man er sikker på hva man vil, bør man få hjelp til å nå målene man setter seg, og få god veiledning. Det er viktig at foreldre, lærere og rådgivere hjelper eleven på veien, og at det ikke skal være lommeboka til foreldrene som avgjør hvilken linje man velger. Hvis man velger en linje som fører til et yrke man har lidenskap for vil man gjøre en god jobb på skolen og i arbeidslivet. Det samme gjelder hvis man skal ta høyere utdanning, for hvis man vet hva man går til har man bedre forutsetning til å fullføre det.

Karakterer er viktige for alle. Elever og lærere har karakterer i bakhodet stort sett hver dag, men skoleledelsen, foreldre, kommune, fylkeskommuner, politikere, journalister og mange andre er også interessert i disse tallene. Den magiske skalaen fra 0-6 som skal beskrive hva en person har av måloppnåelse i et fag, som settes på bakgrunn av variende kriterier. Karakterene man får på vitnemålet bestemmer om man kommer inn på høyere utdanning, så burde de ikke være satt på riktig grunnlag og faktisk fortelle hva eleven har av kunnskap? Vurderingssystemet må forandres og forbedres, og karakterene må si noe om hva eleven faktisk kan. Hva tenker en arbeidsgiver når han ser et vitnemål med 4′ere vedlagt en søknad, og får han noe ut av tallene?

I tillegg til å si hva eleven kan, må vurderingen man får i løpet av året ikke bare være et tall, men en konkret tilbakemelding om hva man må jobbe mer med etterfulgt av forslag til hvordan det kan gjennomføres. Målet må jo være å lære det man ikke kan, slik at man går ut av skolen med all kunnskapen det er meningen at man skal ha, ikke bare med flest mulig høye tall på et ark.

Et stort problem oppi det hele er eksamen og eksamenskarakterer, som det fokuseres på fra første skoledag de årene man må gjennom det, og som forventningene er så store til at eksamensangst slår ut flere elever. Man har èn dag til rådighet, uansett hvilken form man har, hvor flink man er til å svare på den typen oppgaver og hvilke spørsmål man får om hvilke emner. Her brukes tallet for å beskrive hva eleven har klart å skrive ned som han kan huske å ha lært i løpet av skoleåret, og skal være en funksjon for å sjekke faglærerens karakter. Muntlig eksamen er et kapittel for seg, og det samme er klagemulighetene. Eksamensordningen som er i dag er ikke bra nok.

Dersom man faller ut må man følges opp. En elev som faller ut av videregående må gjøre noe, komme seg noe sted i livet, og det trenger man som regel god veiledning for å klare i den alderen. Skal man tilbake på skolebenken eller skal man begynne å jobbe? Det er også viktig å spørre eleven som kommer på rådgiverens kontor hvorfor hun vil slutte på skolen, og å gjøre noe med problemet hvis det er skolen som er grunnen. Eleven må få beskjed om plikter og rettigheter, og veiledning om hvordan man må gå videre og hvem man må kontakt, så man ikke blir stående helt for seg selv.

Men det hjelper hverken med gode lærere, et godt vurderingssystem eller gratis skolebøker til alle elever i hele utdanningsløpet, så lenge elevene blir syke av å være på skolen. Skolebyggene elevene oppholder seg i dagen lang, stolene de sitter på time etter time, og luften de puster i alle årene de skal lære fagkunnskap har mye å si. Det finnes en egen lov som regulerer det fysiske og psykososiale læringsmiljøet, og den må følges. Og så må de ansvarlige stilles til rette, og gjøre noe. Nå.

Mobbing skal ikke skje på skolen.

Mye av dette er holdninger som må endres, og mye av det koster en god del penger. Jeg mener at man skal ha den beste offentlige skolen i verden (men man kan godt tillate gode private skoler med et alternativt pedagogisk grunnlag, og fullfinansiere disse). Det er er dyrt, slitsomt og tidkrevende prosjekt.

Men vil ikke det man får igjen være verdt investeringene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende